Ultraløp - jakten på det stadig mer ekstreme
Vi lever i en verden der "mer" ofte regnes som bedre, og løping er intet unntak. Lenger økter, høyere mål. I dag holder det ikke bare å løpe et vanlig maraton. Nei, nå er ultramaraton eller ultraløp ordentlig i dytten i Norge. Hittil i år har det vært arrangert 88 slike løp, med opp mot 7000 startende.
Et ultraløp eller ultramaraton er alle løp som er lengre enn maratondistansen på 42,195 kilometer. Det skilles mellom tidsbestemte løp og distanseløp. Her er de vanligste distansene 80 km, 100 km eller 100 miles, mens tidsbestemte løp ofte går over 24 timer, 48 timer eller 6 (!) dager (NRK). På sosiale medier får man et innblikk i hvordan konkurransene foregår, samt hva som må til av forberedelser før slike løp.
I den sammenheng vil en 30 minutters løpetur til jobb, timen med vedkløyving eller fotballkampen med barna i hagen knapt telles som oppvarming. Er vi nødt til å redefinere hva vi mener med trening og aktivitet? Spørsmålet som uansett melder seg:
Hvorfor trekkes vi mennesker stadig mot det mer ekstreme?
Er konkurransen om oppmerksomhet blitt så tøff at vi stadig må pushe den grensen, til den tilslutt er så uoppnåelig at kun et fåtall henger med? Eller vil de lengre distansene gjøre at det er mer "vanlige folks tur", der løpstalent og et naturlig løpssteg blir mindre viktig sett i forhold til viljestyrke og god gammeldags stayerevne? I enkelte profesjonelle idretter som langrenn og skiskyting er det stikk motsatt. Der trekkes det fram kortere distanser, mer fart og action som midler for å holde interessen oppe, mens i sosiale medier virker det mer interessant å følge de lange løpene (mesterlig klippet ned til videoer på noen sekunder).
Kanskje er det en motvekt til de sterke kreftene som smarttelefoner og sosiale medier går i front for. Stadig kortere oppmerksomhetsspann, endeløs scrolling, konstante varslinger, multitasking osv. Det blir vanskeligere og vanskeligere for oss å konsentrere oss om én ting. På den måten er et løp som går over flere dager meditasjon i sin reneste form.
Samtidig vil nok mange erkjenne at en slik "hobby" ikke passer inn i den hektisk hverdag, ei heller nødvendig sett fra et helseperspektiv. Vi må ikke lure oss til å tro at for å være i god form, leve et aktivt og sunt liv, må vi dedikere all vår fritid til pulsklokker, laktattesting og karbonsko.
Da er det fristende å slå et slag for hverdagsaktiviteten og de korte, effektive treningsøktene. Skal vi få flest mulig i aktivitet må vi definere det på en bred og oppnåelig måte. Aktiviteter hvor vi kommer opp i puls, der vi etterpå kjenner vi er litt sliten eller støl, gjør underverker.
Verden blir mer ekstrem, og kanskje trenger vi noe som drar oss ut av den hektiske berg og dalbanen som livet noen ganger kan føles ut som. Om avbrekkene vi legger inn er korte eller lange styres blant annet av livssituasjon og prioriteringer. Bare husk at målet må være ditt eget, og ikke så stort og ambisiøst at det slår pusten ut av deg før du har kommet deg ut døra.